Andakt

Den virkelige friheten

Johannes sier, “Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” (Joh 8:36). Er du klar over hvilken frihet du har som kristen?

Vår samtid forteller oss at den ultimate friheten er å leve uten regler, uten plikter og uten forpliktelser. Det er opp til den enkelte å definere hva som er rett og galt for en selv, hva som gir størst mulig utbytte for minst mulig arbeid og å holde muligheter - og rømningsveier - åpne. Som en oppegående nordmann i 2022 bør en for all del ikke stenge noen dører før en må!

I Guds verden er alt snudd på hodet. Som Guds barn slipper vi å lage våre egne spilleregler, og reglene endrer seg ikke underveis. Vi spiller på lag med Den allmektige. Vi vet hvor det er best for oss å gå, selv om vi ofte bare ser ett skritt framfor oss. Vi har en Far som holder oss i hånda, som holder oss oppe når vi snubler og som bærer oss når vi faller. Vi går aldri alene, og vi trenger aldri å være redde.

På grunn av Jesu liv, død og oppstandelse kan vi ha frimodighet uansett hva og hvem vi møter. Vi lever i Guds nåde, i Guds kjærlighet og i Guds kraft. Vi har Guds standard å måle oss selv etter, og alle anklager mot oss kan prøves opp imot Guds ord. Vi kan få rettmessige anklager hvor vi må ordne opp med mennesker eller i saker, men ingen fordømmende blikk betyr noe for vår verdi – og ingen vonde ord betyr noe for hvem vi er.

Det kan ofte være vanskelig i praksis å tro på Guds sannhet og Guds løfter, for vi slutter ikke å være mennesker med levende følelser og komplekse tanker. Vi kan bli like såret av omgivelsene våre som alle andre. Men Gud er uforanderlig, uavhengig av oss. Han sier: “Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.” (Jos 1:9). Vi har en evig trygghet i Gud, som ingenting annet kan måle seg med.

Når vi lever med Gud, slipper vi å ha hovedansvaret for å finne og skape våre egne muligheter. Gud åpner dørene for oss når han ser at tiden er rett. I mellomtiden kan vi legge fra oss bekymringene og hvile hos ham.

Av Elisabeth Birkeli, ettåring